Sommeren 2004 gikk ferien til Afrika for å bestige Kilimanjaro. Venke Hatleberg, Rita Glenne og Ine-Lill Hjelm Gabrielsen dro avgårde på egenhånd og nok en gang var det en drosjesjåfør vi starthjelp av. Vi har funnet ut at turer og ekspedisjoner koster ned mot en tredjedel av prisen norske turoperatører tar hvis en orgqniserer alt på egenhånd, dessuten gir det flere opplevelser og større tilfredshet å fikse alt selv…

Kilimanjaro 2004

Bærerne veier sekkene ved inngangen til Kilimanjaro nasjonalpark

Med kokk til Kilimanjaro
Vi fant ut at alt ikke var mulig  å gjøre selv men aksepterte det i og med at lokal hjelp var arbeidsplasser. Trekvinnes-ekspedisjonen endte med egen guide, servitør og bærere, tross dette var vi den minste ekspedisjonen på fjellet.
Planen var å reise til Alaska sommeren 2004, men teamet måtte utsette dette på grunn av problemer med permisjon fra en av arbeidsgiverne.

På en ukes planlegging var Venke Hatleberg, Rita Glenne og Ine-Lill Hjelm Gabrielsen klare for afrikaferie med tre ønsker på blokka: Kili, safari og snorkling på Zanzibar.

– Det eneste vi kjøpte hjemme var en flybillett tur-retur Tanzania. Vel fremme organiserte vi de tre ønskene våre til ca halve prisen av hva vi måtte betalt hjemme, forteller Ine-Lill
Valgte Whisky-ruta
Jentene bestemte seg for å forsøke “Whisky”-ruta til Kilimanjaro i stedet for den lettere og mer vanlige “Coca Cola”-ruten. De følte turen var rene u-hjelpsprosjektet:

– Vi måtte ha med guide, kokk, servitør og bærere. Hver bærer kunne maks bære 20 kg. Vi tre endte dermed med et støtteteam på fem personer, forteller Ine-Lill.

Likevel var dette et lite prosjekt i Kili-skala; en amerikansk gjeng på fire personer hadde 40 bærere med fullt hagemøblement, do-seter og masse annet rart stæsj!

Sliten guide
Whisky-ruta var en eksotisk tur med start i frodig regnskog, deretter oppover i mer åpent landskap med fantastisk flora. Mot toppen er det mer goldt landskap med isbreer rundt toppen.
– Vi sto på toppen av Kilimanjaro i nydelig soloppgang etter seks dager, opplyser Ine-Lill.

Hun sier det svakeste leddet på turen var guiden. I pausene på toppstøtet ropte han “sweet sweet” fra steinrøysa.

– Vi lurte vel egentlig på om han var frisk nok til å være guide, men han overlevde.

Så de fem store
Vel nede fra Kili dro teamet på safariutflukter i tre forskjellige nasjonalparker.
– Vi fikk se “the big five” og de fleste andre afrikanske dyr. Det var et yrende liv! Prikken over i-en var ballongferd i soloppgang over Serengeti. Dette var en utrolig flott opplevelse til en dyr penge.

Vi avsluttet vår afrikaferie på Zanzibar – en fantastisk øy med glade mennesker, frodige korallrev, hvite strender, deilig kreolsk kjøkken og storslagne arabiske hus i Stone Town.

Leave your comment