Ine-Lill og Rita kom nemlig fram til det store målet ca kl 21 lokal tid, nettopp som Rita antydet før de la i vei i morges. - Vi har gått fire mil på ski i dag også, fortalte Rita ca kl 3 norsk tid.

Absurd. - Vi er glade, men tror ikke helt vi har skjønt at vi er her... Vi trodde vi skulle bli litt rørt, men dette er et absurd sted. Det lukter diesel her, og basen ser ut som en søppelfabrikk, sa Rita, nettopp uvanlig lite emosjonell i en slik situasjon.

Helt rått. For det er ikke småtteri de har oppnådd. 1289 km på 53 dager -  etter bestigning av Mt Vinson. - Turen vår vekker litt oppsikt, tror jeg, sa Rita beskjedent. Hah! Dette må være vinterens råeste Sydpolekspedisjon. Mer detaljer om det kommer.

Kaldt. Den siste dagen av den lange skituren ble også den kaldeste. - Det er forferdelig kaldt her nå, men vi har fått opp teltet, fortalte Rita. De kom fram et par timer før de fikk ringt; de ble oppholdt av noen skravlesjuke kolleger som venter på fly.

Vestover i morgen. Ifølge planen skal Ine-Lill og Rita flys ut mellom to og fire i morgen (chilensk tid, altså fortsatt fire timer etter oss). - Patriot Hills har dårlig flyvær, så vi vet ikke når vi kommer oss ut av Antarktis, opplyste Rita.

Send en hilsen! Nå håper vi dere bidrar med et ras av gratulasjoner til Ine-Lill og Rita, for de gleder seg til å lese disse sidene så fort de får muligheten. (Og da blir de nok rørt, om ikke før...). Send en hilsen på e-post til friluftsaktiviteter@start.no, så legger jeg dem ut fortløpende under kommentarer.

Da slo de leir på syd 89.38.422, vest 87.14.718. - Vi har én dag igjen - jeg begynner nesten å grine. Vi peiser på alt vi orker i dag, sa Rita for litt siden. Likevel har de trolig litt mer tid; på grunn av dårlig vær blir de tidligst flydd ut i morgen. (Endelig dårlig vær til fordel for dem...)

Spor i snøen. Nå er de merkbart nær Sydpolen:- Vi har sett skispor, sikkert fra ´last degree´-turer. Så vi er på rett vei! Dessuten så vi fly lette fra Sydpolen i går, opplyste Rita. Hun regnet med at de ville få øye på basen rundt lunsjtider i dag.

Sterkt krympet. - Vi er så tynne at det er helt skrekkelig! Men vi spiser alt vi orker, og løper på do hele dagen. Hovedproblemet nå er at vi har sovet for lite. Men vi føler at alt er bra, og det er ganske lette forhold, fortalte Rita.

Døgnåpent. Nå stiger spenningen og sikkert pulsen hos flere enn redaksjonen, så jeg har meldt fra til damene om at vi nå må holde døgnåpent! Derfor kan det komme flere nyheter her sent i kveld eller natt - følg med! Polinteresserte på andre kanter av verden følger også spent med.

Vær-PS. Det dårligste været er kanskje på Patriot Hills hvor ALE har sin base. Værmeldingen for basen på selve polen er ganske god med sol og lite vind, men hvor godt treffer den? Du kan jo selv se hva du synes ut fra et web-kamera ved basen.

Nærmere bestemt på 89.16.294, vest 87.00.556. Da hadde de tilbakelagt den nest lengste etappen hittil: 39,1 km. De har 81,4 km igjen, så de må nok tangere rekordetappen på 41...

Godvær. - Det var like kaldt, men nesten vindstille, så det er ganske fine forhold, rapporterte Ine-Lill i formiddag. De er trøtte og slitne nå, med lange dager og korte netter. I sengs etter 11 og opp før seks er ikke særlig slapt...

Sivilisasjonsdur. De merker at de begynner å nærme seg den flekken på kontinentet som kanskje har mest sosial aktivitet. - Det er mange over oss nå, fortalte hun.

Kakefest. Ikke vet jeg om det er fordi de virkelig nærmer seg målet, men i går hadde de altså rene festlunsjen: tørka bananer og kransekake! Håper menyen blir enda mer kalasaktig i dag....

Vinden tirsdag morgen løyet nemlig, så dagen gikk greit selv i minus 35. Terrenget er nå litt lettere, med færre skavler og mindre opp og ned. - Vi hadde ikke orket de forholdene vi hadde for bare noen dager siden, sa Ine-Lill i morges lokal tid.

Drøy grad. Da var sydlig posisjon 88.55.293, mens den vestlige forsvant i sattellitsprak. Uansett er nøkkeltallet klart ut fra den drøye breddegraden som gjenstår: 120,5 km til polpunktet.

40 i snitt. Til det har de tre dager på seg, siden avtalen med ALE er at våre damer får gå til sent en gang på fredag. - Vi begynner å bli litt trøtte, men vi håper vi står løpet ut, sa Ine-Lill, og understreket at de fortsatt skal sørge for å drikke godt, spise mye og være forsiktige!

Delvis skyet. I dag har de trolig hatt omtrent samme temperatur, litt vind og delvis skyet, om værmeldingen for Sydpol-basen holder også et stykke unna polpunktet. Fredagen har best utsikter, så vi håper de henger i, som Harald B oppfordrer....

Kulda har skrudd til noen knepp også, og temperaturen var i går minus 30. - Vi er temmelig trøtte og slitne på slutten av dagen, sa Rita i morges lokal tid. Posisjonen var da syd 88.35.418, vest 86.09.746. Og tallet i dag er: 157,5 km igjen til Sydpolen.

Vind. I morges levde Antarktis enda mer opp til sitt rykte, og kunne by på minus 35. Pluss vind. - Dette kommer til å bli en krevende dag, fastslo Rita. Det er viktig å passe ekstra godt på nese og hender under slike forhold.

Peser på. - Vi kommer trolig ikke til å ta mange pauser siden det er så kaldt, forklarte  Rita. I det minste ser det ut til at de snart er ferdige med stigningen. GPS-en påsto at de var på 2752 m i morges, mens polpunktet ligger på 2835 m.  - Vi går på, fastslo Rita.

- Vi spiser godt: Dobbel frokost, halvannen middagsporsjon hver og potetgull, nøtter, kjeks, ost og sjokolade i løpet av dagen, inkludert lunsj, fortalte Ine-Lill per telefon tidligere i dag. (Da slipper de kanskje at Devold-longsen sklir ned mot knærne innenfor selebuksa? De har jo tross alt gått ned flere klesstørrelser, så strikkene må da ha blitt litt slappe).

Tung last. De går fortsatt i 11 timer hver dag, og da er de dyktig slitne på slutten. I går kom damene 33,7 km videre på det viset. - Snøen er tung nå, og det har blitt kaldere. Vi føler at pulkene er nesten like tunge som da vi startet. Vi trodde jo at vi skulle fyke av gårde når de ble så lette som nå, men den gang ei, sa Ine-Lill.

Oppover. Høyden får nok ta noe av skylda. Akkurat hvor høyt over havet de har kommet seg er ikke godt å si; til det er satellittene deromkring for upålitelige. Men et sted i nærheten av 2500 m er de nok snart, hvilket tilsvarer 3500-4000 moh i mindre polare strøk. Så det er ikke rart om de sliter!

Bak skjemaet. Ut fra dagsetappen ligger de litt etter sitt eget skjema, men kan trolig øke når de snart er ute av sastrugien. Dessuten er forholdene lettere langs den siste breddegraden, ifølge Lars i Hvitserk som har sendt oss flere nyttige tips.

Drøye dager gjenstår. Det gir jo håp for den temmelig stramme ukeplanen til Ine-Lill og Rita...Posisjon før avgang i dag var syd 88.16.467, vest 86.21.938. Da hadde de 192,7 km og fem dager igjen til å nå polpunktet.

Posisjonen i går kveld var syd 87.58.383, vest 086.34.744 - 226 km igjen. - Bare å gå en kilometer under disse forholdene er veldig slitsomt, påpekte Rita på telefonen tidligere i dag. De siste to dagene har de blant annet hatt nysnø, det samme stormfulle sastrugi-havet - og minus 27.

Skjema 37,2. Hun opplyste at de forsøker å holde et skjema på 37,2 km hver dag, men det holder altså innimellom hardt. - Nå går vi oppover også. Om vi skal stole på satellittene herover, er vi på ca 2600 moh, sa Rita.

ALE-skryt. For oss som ikke er helt inne på polarskalaen for dagsetapper og slikt, kan det passe å bringe videre noen ALE-adjektiver i original: Fantastic,amazing,impressive!

Trå start. Som mange av oss fortsatt husker, var starten på skituren inn til sydpolen mildt sagt treg på grunn av vanskelige forhold.  ALEs skryt henger sammen med dette. - Vi brukte jo 14 dager på den første breddegraden, forklarte Rita. (En breddegrad er 111,6 km).

Excel-orgie. Deretter har de brukt fem, fire og ned i tre dager pr breddegrad, viser finlesing av loggen. Jeg har også sammenlignet litt med Hvitserks sydpolen-ekspedisjon, som var vellykket og aldeles etter polfarer-boka. Det ble så mange excel-kolonner og grafer at Rita garantert ville blitt rørt...

Ingen bombe. Hvitserks definitivt spreke gjeng har selvsagt hatt  en mer gradvis stigning i slitet - og ikke så mange lange etapper. De siste dagene hadde de flere etapper litt over 30 km, men ikke opp mot 37 eller mer. Det sier litt om den gærne duoen som fortsatt er på full fart sørover.

Ikke topptur. Og for ordens skyld: Hvitserk-turen er ca 18 mil kortere, langs ei kjent rute som startet ved Hercules Inlet- og den gjengen var ikke oppom Vinson først.

Godt nytt. Vår duo har ikke fått noe endelig tidspunkt for når de blir hentet - men dagens glade melding er at de også har fredagen på seg til å nå fram. Det høyner sjansene for å lykkes, men de må fortsette å gå som noen gærninger....

I går kunne de notere seg for 35,6 km på slutten av dagen, og da var de 260,5 km unna sydpolen. Sms-en hadde alle magiske tall: syd 87.39.603, vest 86.49.803.

Får ros. De durkdrevne polfarer-overvåkerne i ALE berømmer duoens innsats. - ALE synes vi gjør det bra, men vil fortsatt hente oss den 25, opplyste Ine-Lill og Rita. De lover mer informasjon om detaljene rundt dette etter hvert.

Monopol-takster. Hvis noen lurer på om de ikke bare kan utsette hentingen, kan jeg røpe at det henger sammen med at turoperatør må få alle unntatt overvintrerne ut av kontinentet før kulda virkelig setter inn. Dessuten har ALE praktisk talt monopol  der i gården - med tilhørende prissetting av enhver tjeneste....

Nåja, det var kanskje å ta litt hardt i, for jeg fikk bare med meg den første delen av posisjonen før all lyd ble knølt helt sammen og forsvant.

Bra jafs. Heldigvis tar de det viktigste først, i god, gammel telegrafstil. I bunn og grunn er vi vel alle mest opptatt av sørlig status - og den viser at de gikk ca 37 km i går. Igjen ei veldig bra etappe!

Excel-pent. Og det er perfekt etter skjemaet for daglig gjennomsnitt om de kan gå på ski også neste fredag. Det er nesten så jeg mistenker at Rita har vært ute med et av regnearkene sine igjen - om enn imaginært...

Nokså nøyaktig. Omtrentligheten i dette tilfellet kommer av at jeg ikke helt hørte de siste desimalene i posisjonen, men i grunnen er det ikke superviktig - det gir maksimalt snaut to km feil. Sørlig posisjon i morges var ca 87.20.910 i morges, vestlig får vi håpe var nokså lik onsdagens 86.34.954.

Uviss hentetid. På grunn av den dårlige telefonlinja kan jeg heller ikke bringe noe nytt om tidssoner og frister, men satser på en mer fyldig oppdatering i morgen.  (Jeg tar heller en til av de kryptiske sms-ene framfor metallisk sydpol-skraping!)

- Det er gøy på ski, fastslo nemlig den seige og blide duoen fra Antarktis i går kveld lokal tid. Da hadde de jobbet seg ytterligere 34,8 km nærmere målet.

Hårda bud. Som vanlig er nøkkelopplysningen her gjenstående distanse: i morges, hadde de 333,5 km igjen. I beste fall har de ni dager på å klare det, inkludert i dag. Det betyr dagsetapper på drøyt 37 km i snitt, hvilket ikke er noen selvfølge å holde helt inn slik Rita påpekte i går.

NZ-tid? I tillegg er den endelige fristen fortsatt et springende punkt. Hentedatoen er 25 januar - men etter hvilken tidsregning? Sydpolbasen bruker av en eller annen grunn New Zealand-tid, som er 16 timer foran jentenes nåværende tidssone.

Døgn som du vil. Rita og Ine-Lill holder på å sjekke dette. I mellomtiden kan vi jo trøste oss med at de i det minste har midnattssola, i hvert fall lyset fra den, slik at de kan snu døgnet akkurat som de vil.

Det var med ganske gode forhold. - Vi hadde litt treg nysnø, men ikke noe sastrugi, forklarte Rita. De tror ruta snart begynner å gå noe oppover til neste platå, men ennå er det en stund til den bratteste kneika.

Hardkjør. Foreløpig klarer de å hente seg noenlunde inn i løpet av natta.- Det er ikke gitt at vi holder helt inn med 11 timers gange om dagen. Vi er ikke på defensiven, men vi er litt bekymret. Uansett skal vi stå på, lovet Rita.

Sensasjonelt. Lars Ebbesen i Hvitserk er en dreven polfarer, og mener jeg var litt forsiktig i beskrivelsen av mandagens etappe på 41km. - Jeg tar av meg hatten for jobben jentene gjør. 41 km er sensasjonelt. På 11 timer er det nesten ikke mulig, skriver han i en e-post.

Mye slit igjen. Posisjonen er nå syd 86.41.814, vest 86.40.455 - og de har 368,3 km igjen. Det er ganske mange timers gange... og dessuten må de ifølge Lars regne med mer sastrugi, og det vil bli kaldere.

Lite fett. Da er det ingen fordel at både Ine-Lill og Rita har mistet mye kroppsfett. - Vi har nok gått ned ca 15 kg hver, for vi er ganske tynne, fastslo Rita. Men de har økt inntaket og knasker kalorier til den store gullmedaljen:

• Til frokost spiser de nudler eller frokostblanding pluss kjeks, ost og nøtter for å få i seg fett
• I løpet av dagen smeller de i seg en kvart kilo sjokolade pluss nøtter og kjeks
• Når de slår leir, begynner de å spise potetgull med én gang, før middag.

- Selv om vi har økt kaloriinntaket betydelig, holder ikke kroppsfettet seg på plass når vi går på ski i 11 timer, påpekte Rita.

Lite puss. Tannpussen har de derimot ikke intensivert. - Logistikksjefen har surra det til, så vi har bare 25 g tannkrem for hele turen til begge, innrømmet logistikksjef Glenne i morges. Da er vel i det minste tilhørende ånde søsterlig fordelt... For øvrig er Ine-Lill fri for fysiske skavanker, mens Rita fortsatt holder sine små plager i sjakk.

Ingen doping. Som jeg skrev i går, vil de kanskje gå dag og natt det siste døgnet om det bringer dem fram i tide. Om noen er bekymret for pilleknasking, kan vi opplyse at koffein ikke står på noen internasjonale dopinglister. Finlesing av utstyrslista avslører forøvrig at de har et pillefritt, men akk så lite magevennlig alternativ til å holde seg våkne: pulverkaffe.

I hvert fall om posisjonen de sendte meg tidligere i dag er riktig: syd 86.21.180, vest 86.40.068. Status før dagens etappe var dermed 407,3 km igjen til målet.

Lystbetont. - Vi kom endelig til flater uten sastrugi, og det er veldig motiverende, fastslår duoen. Da er det bare å håpe at de får mer av det samme de nærmeste dagene...

Trenger sol. I går var lyset på damenes kant av Antarktis temmelig flatt, og de håpet på sol i dag. - Vi trenger å lade batterier, opplyste de pr sms.

En pulk. Nå har de også pakket om utstyret slik at de har én pulk hver, men de sa ikke noe om hvor mye lettere lasten har blitt. Og hva med de 2200 grammene til pulken de ikke trenger lenger? Det er nærliggende å se for seg en tynn, svart røyksøyle på en stor, hvit flate...men det er bare tøys. Våre damer følger de strenge miljøbestemmelsene som råder.

Tynnes. I løpet av de nærmeste 10 dagene går lasten ned til ca 25 kg per person. De defekte mp3-spillerne Ine-Lill nevnte på radioen er trolig fortsatt med som dødvekt, siden de bare veier 57 gram hver. Så det er nok maten som minker mest - pluss kroppsfettet, kanskje.

Gå rundt? Forhåpentligvis har de litt igjen av de få grammene med koffeintabletter om det virkelig drar seg på slutten og de vil hoppe over noen av timene på øret. Så får vi se om redaksjonen også kan holde døgnåpent hvis de klarer seg så godt at det kan bli sluttspurt.

Sastrugi på tvers og tidvis ingen kontrast slet på damene, men likevel holdt de ut i 11 timer og tilhørende 35,4 km. - Ine-Lill var mentalt litt i kjelleren, men nå går det fint, fastslo Rita i morges lokal tid.

Drar lasset. Hun røpet ingen vektdetaljer i dag, men Ine-Lill drar nok fortsatt den tyngste delen av lasset. Sjefen har mest vekt i pulken, og navigerer siden Rita har nakketrøbbel.

Lange dager. Siden de øker etappene, blir det totalt lange dager med rigging ned og opp i tillegg til skigåingen. Kortere blir de neppe framover; fra morgenens utgangsposisjon syd 85.59.155 , vest 86.30.942 hadde de fortsatt 448 km igjen.

- Vi satte rekord, men måtte holde på i 11 timer for å klare det, meldte de i går kveld lokal tid. Da hadde de gått noe oppover og slitt med sastrugi. Posisjonen var i morges syd 85.40.144, vest 86.39.136.

God sikt. Derimot var føret bedre enn tidligere, og sikten var god. - Ellers ville dette tatt lang tid, påpekte duoen, som også understreket at de trengte en god natt søvn etter lørdagens innsats.

- Skiforholdene er fortsatt veldig slitsomme, men vi kompenserer med litt lengre dager, sa en energisk Rita på telefon i morges. Teltlivet er fortsatt så behagelig at de likevel restituerer bra.

Forbi fjellene. - I løpet av dagen kommer vi til å gå forbi de siste fjellene; Thiel Mountains. Vi håper sastrugien blir litt bedre etter det, sa Rita. Thiel er det siste store landemerket før Sydpolen.

72 km lang. Denne fjellrekka er 72 km lang, så de har nok sett den ei stund... Høyeste topp er Ford-massivet på 2810 m. Fjellene ligger på syd 85 grader og 15 minutter, vest 91 grader 0 minutter.

Bensindepot. Like ved fjellene er det til og med et flybensin-depot for flyvninger mellom Patriot Hills og Sydpolbasen, det vil si damenes retur-rute.  Fine bilder av  både fly og fjell finner du her.

Gårsdagens vindforhold var visstnok litt bedre enn onsdagens, men likevel måtte damene strekke siste økt ekstra for å komme over 30 km. De endte på syd 85.03.338, vest 86.20.346. En optimistisk refleksjon kan jo være at de har mindre enn fem grader igjen til målet...

Seig sastrugi. Foruten vindene måtte de slite med trått føre. - Det er en del sastrugi, fortalte Rita på telefon tidligere i dag. For orden skyld tar vi med forklaringa: Sastrugi er skarpe og ujevne fuger eller furer som dannes på en snøflate av vinderosjon og deposisjon. (Takk igjen til aldri sviktende wikipedia).

Snøhull. De hvite viddene byr også på noe som Rita rett og slett beskriver som hull i snøen, noe de selvsagt prøver å holde seg unna. I tillegg begynner fellene å bli slitt etter all motstand så langt. - Men nå som pulkene blir lettere, går det seg til, tror Rita. Jaja, vekta er fortsatt over 50 kg, da.

Skavanker i sjakk. Mens Ine-Lills hæltrøbbel er en saga blott, har Ritas nakkeproblemer vist seg hakket mer gjenstridige. - Med massasje, varmeflasker og piller går det likevel greit, sier hun selv.

Sjefen på P1. Som tidligere varslet, hadde NRK Østlandssendingen et innslag med våre damer i Antarktis i dagens ettermiddagssending. Du kan høre det på NRKs nettradio, ca to tredeler ut i sendingen.

Slit i motvind: 25 knops motvind og vanskelig underlag gjorde onsdagen tung.

På 10 timer klarte damene likevel 32,7 km, og hadde i morges drøyt 582 km igjen til målet. Posisjonen var da syd 84.46.973, vest  86.03.555.

Fin form. Ritas nakke er mye bedre, og stemningen er fortsatt god. - Vi er optimister som koser oss på tur, fastslår Ine-lill og Rita.

Sol, skyer og litt vind på slutten var værfasiten. Gårsdagens etappe ble 32,7 km, og de endte på sør 84.30.822, vest 85.54.148.

Fly-skremsel. Et fly i lav høyde skapte en viss bekymring hos våre damer - skulle de hentes allerede? Men neida, det forsvant heldigvis.

Over to uker igjen.For ordens skyld gjentar vi at den store dagen er 25 januar. Da bør de enten gjemme seg eller skynde seg å krysse datolinja riktig vei om de fortsatt vil bli på kontinentet :-)

Køl på! Det beste alternativet er selvfølgelig at de kommer seg til polpunktet innen den tid. Spenningen stiger i grunnen et hakk hver dag, så får vi se om farten etter hvert stiger tilsvarende.

- Det var nok en fugl, og den holdt på å fly på meg. Den hadde nok ikke mange timene igjen å leve, stakkars, for den fløy fullstendig sikksakk, fortalte Ine-Lill på telefon i morges lokal tid.

Stormfullt hav. - Vi hadde en kjempeflott dag i går, selv om vi fikk mer føling med sastrugi. Om det var som opprørt hav forleden dag, var det som stormfullt hav i går. Det er veldig slitsomt å gå på, opplyser Ine-Lill.

Litt igjen... Likevel perset de med en dagsetappe på 33,5 km. Posisjon før avgang i morges var syd 84.13.477, vest 85.53.050 - eller 645,5 km fra polpunktet.

Fine fjell. - Det er utrolig flott her, rett i nærheten av et stort fjell. Det er veldig spesielt å gå så nære et fjell som bare spretter opp av denne enorme breen. Dessverre har vi ikke tid til å gå opp, sier Ine-Lill.

Deilig teltliv. - Nå er det over 20 grader inne i teltet, så vi fryser ikke akkurat. Det er lett å samle krefter når teltlivet er så behagelig, så vi koser oss og slapper av, fastslår duoen i Antarktis.

- Nye fjell å se på er motiverende, meldte nemlig Ine-Lill og Rita fra sin posisjon syd 83.55.530 , vest 86.05.290 sent i går kveld lokal tid.  Da hadde de gått 32,5 km på ski i løpet av 10 timer - og meldte at de fortsatt hadde krefter igjen.

Reparere, kalorifisere... Noe energi trengte de visst til småreparasjoner av sko, og så driver de visst og gomler snop til den store Nøttolf-medaljen. Gårsdagens meny lød pistasj og cashew - bra energiinnhold, må vite.

Bivirkningsfri behandling. Ritas nakke er fortsatt under behandling, og det er med glede vi kan opplyse at det innebærer et godt, gammelt tiltak fritt for all tvilsomt press fra kommersielle aktører: varmeflaske.

Hurra for nevø! Ine-Lill vil gjerne sende gratulasjoner til sin nevø Håkon Erling som har bursdag i dag. Hipp hipp!

Like fullt kunne de notere seg for 32,3 km framgang ved dagens slutt.- Stemningen er god, og Ritas nakke er under behandling, meldte de sent i går kveld lokal tid.

Farmapark. Akkurat hva behandling betyr er litt uklart, men jeg tipper det henger sammen med den rikholdige medikamentparken de har pakket ned i pulkene...

711 km igjen. Posisjonen var i morges syd 83.38.058, vest 86.22.540 - omsatt til 711 km fra sydpolen, for de av oss som ikke er helt stødige på bueminutter og den slags.

Torsdag hadde de 20-25 knops motvind, og tilbakela 27 km på 10,5 t - noe som var en ´hard dag for Rita´. Fredag var bedre, med 31,2 km i løpet av 9 t og 45 minutter.

Opp eller ned?- På slutten av dagen måtte vi gå på kompasskurs fordi det var så lite kontraster. Det er vanskelig å gå først fordi du ikke ser om det går opp eller ned, forklarer Ine-Lill.

Utladet. Rita har vært litt redusert de siste dagene, så sjefen har følt ansvaret tynge. - I går var jeg litt mentalt utladet, men nå er jeg klar igjen, sa Ine-Lill energisk i morges lokal tid. Da hadde de litt sol, litt vind og -15 C.

Trekkhund. Hun trekker fortsatt 10-15 kg tyngre lass enn Rita, og er fornøyd med belønningen. - Til min store glede får jeg mest tørrfisk. Det er nemlig dagens høydepunkt!

Kaviarfrokost. Foruten tørrfisk spiser de også proteiner i form av kaviar - som tidligere nevnt prøver de nemlig å øke proteininntaket. Standard frokostmeny der i gården er grynblanding eller nudler pluss kjeks med kaviar. Håper det smaker...

Den heftigste innsatsen får heller vente til lasten er lettere, om vi skjønner dem riktig. I dag morges lokal tid var det mye vind og - 19 grader.

Posisjon før avgang i morges: Syd 82.49.405, vest 86.28.808 - eller rett over 800 km fra polpunktet.

Netto framdrift ble 30,7 km, og de er da 834,7 km fra sydpolen, ut fra den mer nøyaktige nettsiden romjulsredaktøren fant fram til. (Det betyr også at den mistenkelig lange etappen jeg beregnet 19 desember virkelig var suspekt). Uansett er optimismen på plass: - Vi tror vi kan klare det hvis vi slipper unna vondter, sa Rita.

Sjef i storform. - Ine-Lills hæler er supre igjen, og hun er i stormform, fortalte Rita på telefon tidligere i dag. Selv har hun fortsatt litt trøbbel med nakken, men tror det snart går over. Ine-Lill navigerer fortsatt, og drar tyngre pulk. - Vi visste at hun er mye sprekere, og det er typisk at den minst spreke får mest vondter, påpekte Rita.

Flatt er fint. Ute på viddene hvor de befinner seg nå, er livet mye lettere enn inne ved fjellene. - Vi skjønner nå etter hvert hvor tung start vi faktisk hadde, med all den tunge nysnøen og bakkene. Når det snør her, bremser det bare farten litt, forklarte Rita.

Mer proteiner. Litt lettere har de selve blitt også; i hvert fall har lårene har blitt litt mindre.- Vi kan ikke miste noe muskelmasse, så derfor spiser vi mer tørrfisk og parmesan, som er de viktigste proteinkildene, opplyste Rita. Om dette går ned sammen eller hver for seg, sa hun ikke noe om...!

´Missing mountain´. De siste dagene har damene dreid noe østover for å komme forbi et fjellmassiv de ble tipset om på forhånd. -Men det dukket aldri opp. Kartene er i det hele tatt noe upresise - men det er kanskje ikke så rart. Her har jo ingen vært før!

Priser teltlivet. Ifølge damene er teltlivet i Antarktis helt utrolig. - Det er mye bedre enn vinterstid hjemme. På grunn av strålingen blir det veldig varmt inne i teltet. Derfor tørker alt, og vi slipper å skrape is om morgenen. Temperaturen har vært over 20 grader inni teltet, fortalte Rita.

Godt nytt år. De har forlengst ønsket alle et riktig godt nytt år! (mens vi var på veihjem fra huttiputti, derfor kommer det litt sent). Ine-Lill og Rita har selv fått vittig og velskrevet nyttårshilsen - se under Kommentarer.

Netto innsats i går var drøyt ni timer, hvilket på en solfylt dag brakte dem 29,4 km nærmere Det Store Målet. Det lover også godt for taktskiftet som snart bør komme...

Detaljoverskudd.  At de er i god form, viser seg også gjennom uvanlig detaljerte, men som vanlig akk så kryptiske meldinger. Denne gang om påkledning.

Bra med ull. De går i hvert fall alltid med alpinbriller med neoprenmaske. Dessuten har de dobbel ull nede og enkel oppe, pluss dunvest utenpå gore-tex. Sponsorklær kommer visst godt til nytte...

Snøfylt lørdag. I forgårs hadde de snø, lite vind, -13 grader og lite kontrast. Litt smerteproblemer stoppet dem fra å gå ei lang etappe, men de logget likevel 26 km.

Koser seg. Og det er fortsatt ingen tvil om at damene har det bra. - Vi ser fram til skitur på årets siste dag, fastslår Ine-Lill og Rita. Godt nytt år!

Torsdag ble en kortere dag enn vanlig på grunn av hælsmerter og tilhørende polstring, men likevel kom damene 22,5 km nærmere målet.

Ville øke. Det skjedde blant flotte fjell og ditto bakker opp og ned, i sol og varierende vind. Trass bekymringer for smertetrøbbel meldte duoen at de ville øke tempoet.

Økte. Som sagt, så gjort i går, med netto 27,4 km. - Vi har hatt en flat, flott dag med sol, og vind fra sørvest, opplyste de rent i går kveld lokal tid.

Sommer. Nå begynner også Antarktis-sommeren å vise mer av sitt milde ansikt. - Teltlivet er behagelig, og sola varmer døgnet rundt. Vi har hatt opptil 16 plussgrader, fortalte Ine-Lill og Rita.

Avstand. De befant seg da på posisjonen S 81 30.789 W 86 59 og avstanden var 948 km fra polpunktet. Romjulsredaktøren har tatt seg litt sammen for å få orden på avstandene og kan anbefale denne nettsiden for å beregne avstander. Dagens julenøtt blir dermed: Hva var egentlig avstanden til polpunktet for vår duo på julaften?

- Vi håper på nedoverbakke, erklærte duoen sent i går kveld. Da hadde de gått i stigning en hel dag.

Travelt. I det minste kan de nyte omgivelsene: - Det er flotte fjell her, så vi skulle gjerne hatt litt bedre tid...

Små skavanker. Fart og forhold tar litt på; Ine-Lill har problemer med hælene igjen, mens Rita fortsatt sliter med nakken. Derfor navigerer fortsatt makkeren.

Vil øke. Plagene er likevel ikke verre enn at de har tenkt å øke intensiteten. Nå går de 100 min og har 10 min pause. Til lunsj bevilger de seg 30min - i vindsekk.

Brukbar fart. Så langt i jula har damene holdt bra fart: 24,5 km julaften, 23,6 km første dag og 22,2 km i går. Stå på!

- I dag var snøen endelig hardere, og vi har sett artige sukkertoppfjell stikke opp fra isen, meldte damene julaften lokal tid. De har nå kommet seg fram til 80.39.394 syd, 87.01.433 vest, og avstanden er 1027 km fra polpunktet.

Kalori-kos. Julemenyen var altså koldtbord: laks, parmesan, kaviar, majones, tørrfisk, skinkevarianter, kjeks og til og med kransekake. - Vi koser oss, fastslo Ine-Lill og Rita. Kaloriinntaket ble nok normalt jule-høyt.

Høytrykk i teltet. Vi takker også for julebrev fra familien og tegninger fra tantebarna BM og HM (dette var nok medbrakt, ja). Damene så lyst på juledagsetappen: - Vi er optimistiske for vær- og snøforholdene i morgen, konkluderte de.

- Vi hadde en flott dag, men det er fortsatt tungt med mye snø. Nå ser vi ser Pirrit Hills, opplyser Ine-Lill og Rita.

Færre skavanker. Hælene til Ine-Lill er nå ok, og Ritas nakke er bedre. (Den var ikke så god på lørdag kveld; trolig etter nistirring på kompasset en hel dag). 

Bittelitt vind. - Vi har  -15 grader og bris, lyder siste lokalmeteorologiske melding fra deromkring. Damene ønsker seg litt mer av vinden Antarktis er så beryktet for. Da vil snøen nemlig pakkes mer sammen og gi lettere skiforhold.

Jul. Ine-Lill og Rita ønsker en riktig god jul til familie, venner og alle som følger med dem.

Det er ikke tvil om at jentene så langt ikke har vært spesielt heldige med været: - I Antarktis er det typisk sol tre av fire dager. Vi har hatt snø tre av fire dager, oppsummerte Rita.

´Nice job´ I går hadde de en stri tørn i snø og kladdeføre går, men kunne likevel notere seg for ca 15 km. Det var så bra under slike forhold at turoperatør ALE berømmet innsatsen.

Sol & snille... Forhåpentligvis får de lagt bak seg ei god og lang etappe i dag, for sola skinte fint på morgenen. - Vi fant ut at det var så pent vær fordi du har bursdag, sa en blid Rita, mens undertegnede feiret førti med sjampanje-brunch.

Råsprek. Ine-Lill erklærte seg klar for rekordlang etappe nettopp på denne fine dagen....Ifølge Rita er hun råsprek, og kan bare stoppes av hælplagene. Jeg synes nok 40 km kunne være et passe mål!

Glad fuglenyhet. Vi kan forøvrig glede alle fuglevenner med gode prognoser for gårsdagens frokostgjester. Hobbyornitolog Rolf Bae og turfrik Cecilie Skog sendte en hyggelig hilsen til vår duo, og opplyste at fuglene trolig  er Sørjo som vil klare seg godt,på de kanter.

Dommen er falt. Interessen for Rita og Ine-Lills julemeny har ikke vært statistisk signifikant, men takket være sjampis-fyrte gjester fikk vi kåret en klar vinner: Viltgryte. Konkurransen med Torskegryte var temmelig skarp, men lite tradisjonsbundne gjester (les: utlendinger & østlendinger) var med på å tippe vektskåla i viltets favør.

Tid for julefred. Dere lesere er trolig mer opptatt av egen meny de neste dagene, som hjemmeteamet. Vi skal ha bortejul til fjells i Hellas uten bredbånd og med upålitelig mobildekning... Derfor blir nyhetsdekningen mer sporadisk, men vi skal ha kontakt med damene - og vi har bakvakt. Så følg med!

Neida. Tre mildt forvillede, brune og måkeaktige fugler var synet som møtte våre damer utenfor teltduken i går morges. - Jeg tror ikke de har noen framtid her. De var nok på villspor,  sier Ine-Lill.

Svidde kalorier. Før avgang fredag brente Ine-Lill og Rita det ekspedisjonslederen karakteriserer som søppel. Når hun utdyper, viser det seg at de mener de har litt for mye nøtter og sjokolade. Slik dødvekt kan man ikke drasse på der i gården.... så dermed sved de av noen kalorier.

Ørken, liksom... I julestrias forfjamselse fikk jeg ikke spurt om ikke de kunne fôret de stakkars, forvillede fuglene litt. For samtalen dreide veldig raskt over til snø: - Det er mye snø nå. Vi har bare hatt seks dager uten snø hittil, opplyser Ine-Lill. I verdens tørreste ørken virker det mildt sagt uvanlig...

Mekker støtdempere. Formen er fortsatt god, med unntak av litt vonde hæler hos begge to.  - Jeg har har brukt deler av et gammelt liggeunderlag til å lage dempere til skiskoene, så vi håper det hjelper, sier Ine-Lill.

14,5 km. Damene gikk i  8 timer og  10 min i går. På den tida tilbakela de netto drøyt 14,5 km. Det er ikke helt rekordfart... men forklaringa er trolig værforholdene.

Hvitt hav. De har nemlig whiteout og null kontrast, så det er slitsomt å navigere. - Den som går foran, kikker konstant ned på kompasset. Den bak sjekker gps-en hvert tiende minutt i starten for å sjekke at vi ikke er på feil kurs, forklarer Ine-Lill.

Julemiddag? Damene hadde tenkt seg på ski i dag også, en åtte timers tid... Jeg tror kanskje ikke de tenker så mye på jul - mens andre faktisk spør hva de skal spise på julaften. Utvalget begrenser seg til Real turmat - men hvilken bør de ta? Her er alternativene sakset fra pakkelista:

• Torskegryte
• Kylling Karri
• Kylling Sursøt
• Lapskaus
• Bolognese
• Storfegryte
• Viltgryte
• Pasta Provence

Kom igjen og stem ved å sende meg en e-post, så kan de få beskjed i tide....(Frist i morgen kveld, før hjemmeteamet drar på juleferie i huttiputti).

Det har de altså ikke, men gårsdagen ga god netto progresjon med ca 24 km. Jeg skriver ca, fordi beregning med koordinatene tilsier at de kan logge netto drøyt 25 km. Uansett er de nå 1095 km fra polpunktet.

Må sette rekord. - I løpet av fredag er vi på høyde med der de fleste starter, nemlig Hercules Inlet. Rekorden derfra inn til sydpolen er 42 dager, opplyser Ine-Lill og Rita. Så mange dager har ikke våre damer,  så de får bare se til å grisebanke alle rekorder....

Kompass-styring. De melder om god sikt, men tynt med kontraster. Det betyr at de tar seg fram med kompasskurs - mer om det tar vi kanskje en annen gang. Posisjonen før dagens etappe var 79.53.958 syd, 87.09.852 24 vest.

- Vi har hatt en god dag. Vi er fremdeles på viddene, og terrenget er enklere. Nå kan vi fint høre på musikk, og vi er mindre slitne, forteller de i meldingen som tikket inn i går kveld lokal tid.

Vil øke. Som planlagt gikk de i  7.5 timer i går. - Nå snør det. Vi vil forsøke å øke med en time til i morgen hvis føret er lett, opplyser duoen. Hjemmeteamet har forlengst blitt smittet av optimismen.

Skal tenke. Men hva med den viktige, rolige innkjøringen alle har formanet dem om? - Vi skal bruke hodet og utnytte de gode dagene, forsikrer Ine-Lill. Fasit før dagens etappe er 1152 km til polpunktet.

Fett nok? - Hils alle som følger oss og si at vi har det fint, sier damene, rett før de skulle sette til livs middagen: Pasta Provence. Uten rødvin, men med 50g smør...

- Gårsdagen merkes på kroppen, men jeg føler at vi restituerer bra. Ine-Lill er ikke helt sikker - hun mener jeg tror at jeg er toppidrettsutøver, sa en opplagt Rita på telefon i morges lokal tid.

Temporitt? - Vi slites mellom å kose oss og kjøre temporitt hvis vi skal ha noen sjanse til å nå fram, medgir Rita. Forholdene er fortsatt litt tunge, men været er veldig fint.

Daglig Vasalopp. Nå som de endelig er skikkelig i gang, er det veldig viktig å være tålmodige. - Vi må sørge for at kroppene får restituert seg, understreker Rita, mens Ine-Lill kommenterer bakgrunnen: - Dette er som et Vasalopp - hver dag.

Tre slitedager. - Vi føler egentlig at vi bare har gått i tre dager. Selv om vi har vært ute i 14 dager, var det mest surr, dårlig vær og vanskelige forhold de første 11 dagene, forklarer Rita. Nå er de i trygge områder og trenger ikke gå i tau.

På viddene. De har gått ganske mye oppover i to dager, men i går var ruta flat. Nesten... - Det duver litt opp og ned, og vi merker stor forskjell bare det går bittelitt oppover. Det er fryktelig tungt, for vi trekker jo fortsatt på ca 75 kg hver, påpeker Rita.

Tann-trøbbel. Ine-Lills midlertidige rotfylling datt ut i går. - Men vi fikk satt den på plass igjen og håper den sitter, sier Rita. Hvis ikke, har de med seg tannfyllingsmaterial - om 9 g holder til rotfylling, da...

7,5 t nok nå. Duoen håpet på en ny flat dag i dag, og satser foreløpig ikke på å gå lenger per dag. - Det blir spennende å se om vi klarer å holde dette. Vi trenger fortsatt å kjøre oss inn siden vi bare har hatt tre slitedager, påpeker Rita.

På hugget. Stemningen i dag var klart bedre enn på lenge. I morges var de 1157 km unna målet, men damene er innstilt på å kjøre på selv om tida er knapp. - Vi bare går til vi blir bedt om å stoppe, oppsummerer Rita optimistisk.

De gikk i 7,5 timer i går; i -20 grader og lite vind.- Nå går vi ikke tau i lenger. Vi er slitne, men har ingen skavanker, meldte de fra teltet i går kveld lokal tid.

Rutinene fungerer bra, men de mener selv de kan bli mer eff i pausene. Posisjonen er nå 79.16.164 syd, 87.15.012 vest - noe som betyr at de er ca 1188 km fra polpunktet.

- I går orket vi nesten ikke tanken på å gå ut av teltet, men været klarnet opp. Vi gikk 7,5 timer i nysnø - det var nok, fastslår Rita. Med god sikt kom de seg fint ut av brefallet de hadde campet rett ved.

Snudd stemning. Etter tunge tak i nysnø var de veldig slitne begge to, men fikk restituert seg bra i løpet av natta. - Nå er litt laber stemning snudd til optimisme, forteller Rita. Finvær i morges fyrte nok optimismen...

Nok trøbbel, takk. - Det blir vanskelig å nå Sydpolen, men vi tror det er mulig. Da trenger vi optimale forhold; vi kan ikke ha mer trøbbel med været, understreker Rita.

Ryddig rollefordeling. Hun er utnevnt til navigeringsekspert og tråkket spor i går, mens Ine-Lill er arbeidshesten og trakk mest vekt. - Det er viktig å optimalisere slik at vi blir like slitne, sier Rita.

Minutt-lengde. En av utfordringene med navigeringen er at avstanden mellom lengdegradene blir kortere jo nærmere de kommer polpunktet. Derfor var dagens oppdrag å sende ei liste med aktuelle grader og minutter via en kjent favorittside.

Ta cosinus! Harald B har igjen kommet med gode gjør-det-selv-tips: Langs lengdegradene (nord-sør) er bueminuttene like lange alle steder på jorda: 1852 m. Langs breddegradene avhenger det av lengden av breddegraden 111,12 * cos(breddegraden). Takk!

Fort går det ikke akkurat; på fem timer tilbakela de én kilometer. Fasit i morges lokal tid er 1209,5 km fra Sydpolen.

Håpløse forhold. Sikten glimrer fortsatt stort sett med sitt fravær. - I løpet av de siste tolv dagene har vi hatt tre dager med sikt, oppsummerte Ine-Lill nettopp på telefon.

Nysnø. Ikke nok med dårlig sikt; duoen må også slite med nysnø. - Det er fem til ti cm nysnø, og en del kjempesvære fonner, forklarer Ine-Lill. Og skiene kladder... ikke helt som forventet i det supertørre klimaet.

Ørken, liksom. For ifølge Lonely Planet er indre Antarktis verdens tørreste ørken. Årlig snøfall på polplatået tilsvarer mindre enn 5 cm regn. ( Langs kysten snør det litt mer, men fortsatt på ørkennivå).

Sprekkfylt. - Vinden løyet i går. Selv om sikten var dårlig; 2-10 meter og innimellom null, tok vi sjansen på å starte. Det var tøft både fysisk og psykisk, for det var ubehagelig mange bresprekker. Men vi gikk i tau, understreker Ine-Lill.

Dårlig i dag. - Heller ikke i dag er det sikt, så stemningen er litt laber. Men vi har det bra og er uten skavanker, sier Ine-Lill. I dag dreier de kanskje vestover for å unngå en ny brearm de fikk ferten av i går.

Skjema-sprekk. Antarktis er nødt til å presse fram bedre forhold om duoen skal ha mulighet til å nå målet. - Hvis ikke dette blir veldig mye bedre, rekker vi ikke fram, fastslår Ine-Lill.

Lite lading. De elendige værforholdene betyr selvsagt dårlige forhold for solcelle-lading, og dermed sporadiske nyheter fordi batteriene må spares. Jeg kan love dere at det ikke er mye koseprat de sjeldne gangene damene ringer...!

- Teltet står bra, men vinden gir mye støy. Vi må rope i teltet, melder Ine-Lill og Rita fra Antarktis. Faktisk bråker det så mye at enhver telefonsamtale er dødfødt.

0 sikt stopper.  - Det er egentlig white out-en som hemmer oss - vi kommer ikke i gang. Tålmodighet er vår styrke, men det hjelper lite, påpeker Ine-Lill. 25 januar må de ut fra Antarktis uansett.

Dings til nytte. I det minste får Ine-Lill nå bruk for sin tidligere omtalte nye duppeditt. Dagens vindkast røsker nok i propellen; det tilsvarer drøyt 92 km/t. (Jeg er nesten litt usikker på kalibreringa - det høres sprøtt mye ut...)

Høy kuldefaktor. Uansett fikk jeg i oppdrag å sjekke kuldefaktor, og fant til min stor begeistring ei ligning:


Hah! Her er det bare å putte inn grader Celsius og km/t: resultatet er effektiv temperatur i dag på -36.

Lettere løsning. Selvfølgelig var dette bare masse bryderi til nokså liten nytte; damene må uansett holde seg i teltet. Og verden er nå slik at enten google eller wikipedia som regel har svaret allerede. Så også her...  Men moro var det jo!

- Det er så dårlig vær og så vanskelig forhold, fortsatt ingen bedring, meldte Rita lett frustrert på telefon i går ettermiddag. Senere tikket stiv kuling-meldingen inn, og frustrasjonen mellom linjene økte flere hakk.

Vanskelig. - Onsdag gikk det ganske bra, men med en til to meter sikt kan du tenke deg at det er vanskelig. Bresprekkene er ganske forutsigbare, men du må jo se dem, påpekte Rita.

Leser uten sikt. Duens solide erfaring i snø og blest kommer godt med nå:  - Vi manøvrerer etter beste evne, og klarer å lese litt av terrenget selv om vi ikke ser mye, fortalte Rita. Hun poengterer at det er sprekkene, ikke været, som bremser.

Etter skjema. De siste dagene har de nesten ikke hatt noen fremdrift, så nå begynner å få veldig tidspress. - Vi er litt stresset, meldte de fra teltet mens kulingen pisket stiv utenfor.

Tørrfisk trøster. Formen er heldigvis fin, og lyspunktene medbragt: - Tørrfisk før middag er høydepunktet; en kjempesukess, fastslår Ine-Lill.

Vinklubb-vers. Formen var nok på topp hos vinklubben da de forfattet sine hilsener på julebordet forrige helg. Nå som fredagen er her, kan vi løsne på snippen og bringe dem videre...

- Vi er litt frustrerte over å gå vestover fremdeles, men det er sikrest, forklarer Ine-Lill. De må komme seg trygt forbi noen breer, derav veivalget vestover.

Sør i morgen? Hun og Rita har vært fristet til å bryte ut av kursen vestover for å komme seg sør, men har foreløpig latt fornuften råde. De håper på å dreie sørover i morgen.

Kaldt... I dag var temperaturen minus 20 og noe vind, hvis jeg skjønte riktig. - Det er tunge forhold, og vi måtte sette ned teltet litt tidligere enn vi hadde tenkt oss for å få oppvarmen, forteller Ine-Lill.Uansett er det ikke klager å spore fra den kanten: - Det rusker i teltduken, men vi har det fint, oppsummerer de.

7.5 km. Etter vi snakket sammen på en litt dårlig linje, tikket det inn en melding med posisjonen. De logget ca 7,5 km i går, og har minst 1211 km igjen til Sydpolen.

ALE har pri.  Innimellom får vi litt sparsomt med informasjon fordi turoperatør ALE alltid går foran oss i køen: Hvis de ikke får posisjon fra Ine-Lill og Rita hver dag, reiser de inn og henter dem ut igjen.

- Vi hviler i dag på grunn av tåke; vi må ha sikt for å finne en passasje mellom fjell og  breer, forklarte Rita. Det kan også hende de må gå en dag til vestover.

Bare vest. I går gikk de i hvert fall rett vestover som bebudet - breddegraden var aldeles uendret på slutten av dagen. De tilbakela ca 10,5 km i luftlinje, så vidt jeg kan beregne ved hjelp av denne nettsiden.

X og Y. For de som har lyst til å prøve seg: Posisjonen i dag er 78.49.798 syd, 87.12.914 vest. I går var syd den samme, vest 86.443.882.

En bit igjen. Der fant jeg også ut at de nå er 1224,9 km i luftlinje fra Sydpolen - det er minus avstikkere vest, runding av fjell de møter og andre hindringer...

Kart. For en oversikt av hvor langt de skal gå og hvor stort kontinentet er, sjekk dette kartet. Harald B har også tipset meg om en morsom kartside for Antarktis. Den har kræsjet mye mens jeg har prøvd, men jeg skal ikke gi meg...

- Alt er vel, det snør igjen; drittvær og whiteout, meldte Rita i ettermiddag norsk tid. Da sto de foran tre veivalg, og satser på det tryggeste.

Vest best. - Vi tok ut kurs i går kveld mens det var sikt, og må sannsynligvis går et par mil vest før vi kan gå sydover igjen. Så dette blir en hel dag ekstra, sa Rita.

Skia av. - Vi hadde egentlig en ganske god dag lørdag, og logget 13,3 km. Det var ei tung kneik hvor vi måtte ta av skiene for å komme opp på et nytt platå - som det nå viser seg vi må gå vestover fra, forklarte Rita.

White out light. Redaksjonen har hatt tekniske problemer med lånt nettverk i dag, så dikt fra vinklubben og andre hilsninger kommer senere. Imens bringer jeg et bilde fra vår nær white out-opplevelse på Hedmarksvidda i dag...

-Tungt, men nydelig vær, oppsummerte Rita på telefon i ettermiddag norsk tid; vindstille og -26 var bra.

Krevende. Nysnø var litt verre, og i går fikk hun og Ine-Lill erfare at det er stor forskjell på nysnø og hard, gammel snø. På seks og en halv time gikk de 13 km i luftlinje, ca 15 km totalt.

Kaldt. I dag var været dårligere da vi snakket sammen; med vind og -22 grader. Da er effektiv temperatur mye lavere, så damene går med heldekkende maske.

Lite publikum. - Vi ser veldig tøffe ut, meldte Ine-Lill i bakgrunnen. - Men her er det ikke akkurat mange som ser oss. Vi tror vel ig runnen ikke at de thar vært mennesker her før, repliserte Rita.

Ser Vinson. De er fortsatt på vei ut fjellet, og kan ennå se Mt Vinson. - Når vi får mer sikt, blir det mer å navigere etter. Men uansett har vi navigert veldig bra hittil, understreker Rita.

Misvisning. Det er vel og bra, så har vi litt mer tid til å tenke over magnetisk misvisning og denslags...Damene har nemlig lagt et mildt press om folkeopplysning i den retning. Vi får vel ty til wikipedia - eller gode, gamle Lonely Planet!

- Hallo fra ødemarka! Vi hadde en fæl dag i går, fastslo Rita på telefon i ettermiddag norsk tid. Etter sju timers kamp hadde de tilbakelagt ca 10 km, 8,4km i riktig retning.

Bra innsats. Selv om det var tøffe tak, er damene fornøyde med at de holdt ut i så mange timer. - Det var helt umulig å se forskjell på himmel og jord, forklarer Rita.

Ukjent terreng. Vi regner med at tyngdekraften kan gi en viss pekepinn om den forskjellen.... men med så dårlig sikt er det selvsagt vanskelig å navigere i ukjent terreng. - Det er vanskelig å se forskjell på skavler og sprekker, utdyper Rita.

God form. Saken blir ikke lettere av å drasse på 85 kg pulk. - Dagen var kjempekrevende, men vi er i god form. Og vi har kjørt oss godt inn på navigering, understreker Rita.

Rutiner inne. Andre rutiner rasjonaliseres stadig vekk mer også: - Nå setter vi opp teltet på sju minutter, inkludert snøplugger og snø på snømattene, sier Rita fornøyd. I bakgrunnen mumler Ine-Lill at det nok skal gå enda fortere.

Rett i pulken. Ett av sjakktrekkene er å dele teltstengene i to i stedet for å ta dem ut. Thermarest-en ligger igjen inni teltet, og vips oppi pulken med alt sammen. - Genialt, mener Rita.

Vinson nok for røkla. I dag kunne hun også by på statistikk: 40% av de som flys inn til Antarktis, skal til Mt Vinson. Det utgjør klart majoriteten av antarktiske aktiviteter.

Forrett. - Det er jo litt morsomt å tenke på at Vinson-turen bare var appetittvekkeren vår, humrer Rita.

For damene skal nemlig starte rolig; de første fem dagene med pulk blir ikke dagsetappene lange. I takt med at formen øker og pulken minker, blir det lengre dagsøkter og dermed etapper.

Rundt bresprekk. De har allerede fått føle på utfordringene som venter, men så langt går det bra. - Vi gjorde et bra veivalg rundt en bresprekk, opplyser Ine-Lill fornøyd.

Kom seg raskt. Pulktrekkingen gikk også greit på den første etappen. - Rita var litt sliten, men hun restituerte seg fort, forklarer Ine-Lill.

Fine forhold. Så langt er været upåklagelig. - Minus 25, vindstille og god sikt. Det er flott her, fastslår Ine-Lill. Og da er nok den nye duppeditten hennes fortsatt uvirksom og unyttig...

- Vi har det kjempefint. I dag begynner første dag på selve turen mot Sydpolen, så nå skal vi virkelig begynne å jobbe, sa Ine-Lill på telefon i ettermiddag norsk tid.

Venter slit.  Hver har nå 85 kg i pulker på slep, trolig kneppet tøffere enn bildekkene i Nordmarka. - Vi er forberedt på at vi blir slitne, fastslår Ine-Lill.

Mildt bloddopet? Selvsagt ble det ikke noe av hviledagen damene annonserte fra High Camp, men de merker godt at de er på lavere høyde. - Vi hadde en fantastisk dag i går, forteller Rita.

Varmt. De er fortsatt nær Vinson-massivet. - Det er fantastisk, og vi er så heldige med været! Her er nesten ikke et vindpust, og det blir nesten for varmt..., synes Rita: -15 utenfor teltet karakteriserer damene som kjempevarmt.

Det betyr at de virkelig kan sette snutene mot syd - etter en sving motsatt vei. - Vi har gått mot Nordpolen i dag for å komme til depot; 4 minutter nordover, opplyser de.

2240 moh. Dermed endte de på 78 grader 27.73 minutter syd, 86 grader 08.34 minutter vest, for de som er interessert i detaljer. Dette er ca 1282 km fra Sydpolen. Nå er de 2240 meter over havet.

Superfornøyde. Det ser ut som om hviledagen de la inn var mest skryt - de har i hvert fall vært temmelig effektive etter at de la i vei ned fra High Camp. - Alt er fantastisk, oppsummerte de fornøyde fra startpunktet for den uprøvde ruta.

Kommentarene kommer. Redaksjonen har begynt å få inn gratulasjoner og hilsninger til Ine-Lill og Rita. Vi vil gjerne ha flere, og vil veldig snart begynne å legge dem ut under et eget menypunkt. Klikk på lenken nederst, og send hilsen som en valing e-post.

Nå er de på vei ned fra High Camp til Low Camp, akkurat nå er de straks på vei ned en nydelig bratt egg. Kanskje kommer de seg helt ned til Base Camp i dag.

Hviledag venter. Uansett når de kommer ned til Base Camp, skal damene ha en hviledag der og organisere utstyr før det skikkelig lange eventyret virkelig starter.

Snart alene... Og der freden virkelig kan senke seg over dem. - Vi gleder oss å komme oss på tur alene hvor vi ikke har andre folk å forholde oss til, sier Rita. Vinson har ikke vært ille folksomt, og de var faktisk alene på toppen.

Hard core. Vi må nesten gjenta hard core-poenget fra forrige melding: Ine-Lill og Rita er de eneste ved Vinson uten egen guide. Og der bærer guider både utstyr og mat for gutta...

Grattis til sjefen. Rita sender en ekstra hilsen og gratulasjon til sin sjef John som fyller 40 år i dag. Hipp hipp! (Hvilken super årgang, sier nå jeg bare!)

- Ups, damene har vært på toppen, meldte de nøkternt i natt. Denne gangen var toppstøtet en nokså tung tur på grunn av lite akklimatisering.

Mentalt slit. - Vi gikk nok opp en dag for tidlig. Det var en kamp å nå toppen, konkluderte Rita nå i ettermiddag norsk tid. De var nemlig godt plaget av høyden; både hodepine og ekstra slit. - Mentalt var dette kanskje den mest slitsomme turen jeg har vært på, supplerer Ine-Lill.

Vekslende. De brukte 12 timer og  hadde mange pauser underveis. Turen var både varm og kald.... men belønningen strålende: Fantastisk utsikt, fastslår de.

Folksomt? 11 personer nådde toppen av Mt Vinson i går, blant dem tre av hvitserk-gutta. Disse gutta kaller våre damer bare for ´hard core´ siden de gjør alt selv og for eksempel ikke har guider som bærer opp utstyr for dem..!

Som ventet suser damene oppover så fort de bare kan. - Alt går fint, vi er i kjempeform og det er så vakkert her at jeg blir helt rørt, sa Rita nettopp begeistret på telefon.

Vindstille. Selv om kuldegradene teller flere titalls, er det helt vindstille. - Vi står ikke opp før lunsj. Når sola begynner å varme opp teltet, går temperaturen veldig raskt fra -20 eller mindre til +10, forteller Rita. Fravær av vind betyr også at Ine-Lills nye duppeditt foreløpig er en fiasko..l 

Sol og varme. Da vi snakket sammen, satt de inni teltet - men med teltåpningene på begge sider på vidt gap! - På dagen blir det innimellom så varmt at vi faktisk har gått i ulltrøye, sier Rita.

Som Kili. Selv om de ikke er høyt til dem å være, merker de godt at forholdene så nære polen er helt annerledes. - Dette føles mer som å gå på Kilimanjaro i forhold til høyde, fastslår Rita. Uansett takler de høyden aldeles utmerket, fikk vi fastslått.

Snarlig støt. Faktisk har de tenkt å kline til oppover til toppen kanskje i allerede i morgen! De flytter i hvert fall opp til High Camp i dag. Redaksjonen ble nesten mildt sjokkskadet, men vi fikk ønsket dem lykke til og venter spent på nye oppdateringer!

Inne i teltet falt ned visstnok til - 27, men Ine-Lill og Rita melder at de holdt varmen. Det er nok mye takket være 1430 gram sovepose og flere liggeunderlag.

Ingen teltfyring. For her er det ikke snakk om å fyre i teltet for å holde varmen. Riktignok har de bevilget seg 10 ekstra ml brennstoff per dag på vei opp fjellet, men de brennes nok av til ære for smakfulle kalorier...

High Camp neste? Forrige melding fra dameduoen var fra Camp 1 på 2800 moh. Neste leir er om lag 300 m høyere opp, men vi tipper at de sikter seg direkte inn på Camp 3 på 3900 m om forholdene tillater. Følg med!

Akkurat den har vi i grunnen hørt en del ganger før, så det vitner om at damene er i vanlig, god turgjenge også oppover. Selv etter all oppfetingen, må vi litt lettet notere. - Det er godt med hvile nå, konkluderte de ca kl 20 lokal tid.

Vindstille. Været er fortsatt glimrende; i går kveld var det vinstille. Nå er leiren befolket av 20 personer; spanske og amerikanske. Det later til at noe amerikansk gnell preger stemningen, om jeg tolket stemningsrapporten riktig.

Mesker seg. For øvrig har Ine-Lill og Rita sluttet med bokstavsparingen, og melder til og med at de skulle kose seg med viltgryte med hvitløk og smør!

Ine-Lill og Rita bar først mat opp til 2800 moh i går. Og tro oss, på denne første delen av turen er ikke det småtterier! Mens turen inn til Sydpolen stort sett kommer til å handle om tørrmat, nøtter og sponsorsjokolade, skal jentene de nærmeste dagene meske seg med både laks, pasta, fløte, bacon og hvitløk.

Feting ferdig? Alt ifølge den ytterst detaljerte pakkelista vi har fått pr Excel, som også beregner at kalorimengden opp til Vinson vil ligge på 4523 kcal pr dag. Det ligger 23 over hva damene først anslo behovet for å være, men fortsatt under Sydpol-nivå. (Dere husker vel smørskjæringen?).

Referanse-rumper. For sikkerhets skyld bringer vi derfor referansepunktet for feteprosessen - i hvert fall omtrent. Bildet til høyre ble nemlig tatt halvannen dag før avreise fra Punta Arenas, og de kan ha fått i seg enda mer papas fritas og lignende etter den tid. Men begge fikk da på seg sponsorbuksa....

Nå på 2800. I dag flytter de selv opp til 2800 moh. Været er stille og flott, hvilket unektelig lover godt for progresjonen.  - Mye organisering av utstyr, meldte de i ettermiddag. Litt i knappeste laget for redaksjonen, som ønsker seg i hvert fall en full sms om gangen. Men hvis det går en kalori for hvert tastetrykk, må damene kanskje spare?

Sparer poenger? De har kanskje noe å lære av Hvitserk-gutta som også er på vei opp Vinson. De har så langt vært langt mer meddelsomme og informative enn vår duo - men så slipper de også å tyne kommentarene sine ut over flere måneder!

Det betyr at de fløy raskt videre fra Patriot Hills til leiren ved foten av Mt Vinson; en drøy times flytur. Etter all ventingen er de supert de kom seg så langt så fort... Samtidig skulle faktisk ikke Vinson Base Camp offisielt åpnes før nettopp i dag. 

Hvitt og øde. Mens Patriot Hills kan skilte med isolerte telt og til og med dusj, er nok fasilitetene ved Vinson mer slik våre damer vil ha det.. Mindre folksomt er det trolig også; i hvert fall om flyet inn var av samme typen som i denne filmen fra en landing i basecamp. 

Bærer allerede. Nå er Ine-Lill og Rita på vei opp til Camp 1 med mat, om jeg har dechiffrert en litt krøkkete melding riktig. Den er en av to leirer på vei opp mot Vinson. Damene trenger minst seks dager på å komme seg opp og ned, trolig åtte. Og det er i bra vær...

Endelig i kulda. Uansett er de glade for endelig å være i gang med å nå målene som har vært planlagt i - ja, det må da være riktig å si votter og vintre... - KOSER OSS, konkluderer damene. Så vi bringer det siste hilsebildet nå som de har forlatt sivilisasjonen for en temmelig god stund!

- Drar fra hotellet om 45 min! Må regne med at vi må snu. Ullet er på. Slik lød den kortfattede meldingen jeg fikk fra Ine-Lill for drøyt seks timer siden. Ettersom jeg ikke har fått noen kontramelding ennå, antar jeg at de faktisk kom seg avgårde.

Testet tålmodigheten. I så fall skjedde det etter oppdatering hver annen time, så hver fjerde time, så hver annen time igjen... Ine-Lill og Rita har taklet ventingen bra; tross skuffende beskjeder etter å ha sittet nydusjet og klare på hotellrommet i hvert fall én kveld.

Muggent av venting. Da har det nok gått verre med brød som har ligget i stand-by med all bagasjen på flyet... men heldigvis fikk damene kjøpt inn nye forsyninger av ferskmat til Vinson-turen i går.

Folksomt på flyet. Etter planen skulle 45 andre passasjerer fly inn til Patriot Hills sammen med våre to damer, så jeg tipper det blir mye kaos med bagasje ved landing... Derfor kan det ta tid før jeg får mer å melde fra den kanten. De vil trolig få unna mest mulig logistikk for å fly til Vinson basecamp så fort som mulig.

Somewhere Antarctic... Ine-Lill and Rita have most likely left the chilean mainland by now. We are waiting for news confirming their arrival in Antarctica. They will hopefully continue to Vinson basecamp shortly.

Antarktis lever virkelig opp til sitt rykte som verdens mest forblåste kontinent nå om dagen. Og når vinden først løyer en smule, melder white out-en sin ankomst... Så Ine-Lill og Rita må fortsatt vente på kulde og snø. Neste oppdatering de får, er søndag kveld lokal tid.

Hotell-helse. Siden de planlagte strabasene lar vente på seg, sørget damene for å trene litt i går... på hotellrommet. - En trenger ikke helsestudio for å få trent bra. Et par strikker og gode gamle styrkeøvelser duger lenge, konkluderer Ine-Lill.

Bra puls i Punta. Det urbane livet byr også på noen oppturer; nå har duoen funnet en kafé med bra latte. Dessuten skal de bytte hotellrom vekk fra hovedgata, for livet i Punta Arenas er faktisk pulserende. - Vi var lei av trafikk og konserter med middelmådige latinoband, sier Rita.

Sur marsj. Det tror jeg henne på, særlig etter å ha hørt et usannsynlig surt 200-manns militærkorps direkte på telefon. - Disse spiller surere enn aspirantkorpset i Hvittingfoss, mener Rita, mens Ine-Lill visstnok taktfast fulgte etter gutta. Jeg velger å tro det var mer marsjen enn musikken som fenget...

Lover kulde. Så langvarig byferie er ikke akkurat damenes varemerke. - Vi føler oss langt unne en polekspedisjon.... Lesere som ønsket seg spennende historier om kulde og lange dagsmarsjer er nok litt skuffet - men det kommer, sier Ine-Lill.

Still stand-by. The weather conditions in Patriot Hills still don´t permit any flights, although the wind has decreased somewhat. Ine-Lill and Rita are doing their best to enjoy urban life, seeking the best coffees and avoiding the worst latino music.

Litt bedring. - Vinden har løyet litt, og vi får ny oppdatering hyppigere. Vi er en smule optimister, meldte Ine-Lill og Rita sent i går kveld.

Filmtips. I mens utnytter de tiden til tekniske forberedelser. De har fått flere bra tips om filming fra Lars Monsen, blant annet om å bruke ekstern mikrofon. Da måtte gramjeger Glenne krype til korset: - Det tok litt overhånd for gramjegeren hjemme; jeg leverte tilbake en ekstern mikrofon til butikken fordi den veide 50 gram...

Mikrofonjakt. Dermed begynte de å tråle Punta Arenas for mikrofon. - Vi var ikke altfor optimistiske, men etter en del kilometer og timer fant vi! Vi feiret med cola, hamburger og papas fritas, melder Rita fornøyd.  

Vindmåler på armen. Ine-Lill er ikke mindre fornøyd: hun har fått seg en stilig klokke med vindmåler (+ alt standardutstyr som høydemåler, kompass etc). Den har nedfelt propell som spretter opp på kommando. Denne lekre saken leverer data både i absolutt vind og med wind chill faktor. - Dette lover bra for rapportene hjem om vind og vær, fastslår ekspedisjonslederen.

Sauejakt! Til hjemmeteamets store glede har duoen endelig sett  tegn fra den ullfyrte storhetstida i Puntas Arenas. - Vi har funnet noen sauer, nydelig utformet i messing, melder Rita. Se selv på bildet til høyre. (Uten den fæle hesten vi fikk med originalbildet...)




Gratulerer til Mamma. Ine-Lill vil gjerne gratulere mamma som har bursdag i dag! Og hun vil spesielt minne om at ekspedisjonen setter sikkerhet foran alt annet: - Uviktige ting som Sydpolen og fjelltopper kommer i annen rekke, bedyrer Ine-Lill.

I dag kl 17 lokal tid var vindstyrken i Puntas Arena 39 km/t, men den ser ut til å avta i kveld og morgen formiddag - ifølge denne værmeldingen. Deretter tiltar den i styrke fra i morgen ettermiddag. Om de bebudede ca 20 km/t i kveld og i morgen formiddag er nok til å ta av, gjenstår å se.


Trening og turisme. - Dagen er brukt til en kombinert joggetur og sightseeing. Vi har sett på noen skipsvrak (ganske kjedelige), løpt igjennom en forsøplet skog og gjennom noen boligfelt som besto av en nokså uvanlig miks av rønner og pene hus, melder Ine-Lill og Rita i kveld norsk tid.

Gummijakt. Vi har ikke hørt et pip om ull og tegn fra byens storhetstid, men damene melder at Punta Arenas har er ekstremt mange hunder og taxier. - Hovedaktivitetene til hundegjengene er å jakte rullende bildekk i lyskryssene. Heldigvis er de ikke interessert i gummien til joggende turister.

Latino-kjendiser. Selv om Ine-Lill og Rita fortsatt venter på å begynne selve ekspedisjonen, har de  nådd omtale også i spanske medier. Tierras Polares skriver en kort snutt om jentenes planer om å gå Del Monte Vinson al Polo Sur. (Det høres mye bedre ut enn Vinson to Pole, ikke sant...)

Fra Punta Arenas er det nemlig ikke all verdens strev å få sett noen pingviner: En fastlandskoloni befinner seg en drøy times biltur fra byen. (Pingvinenes lokale nasjonalpark Parque Nacional Los Pinguinos er litt mer tungvin; den nås bare fra båt).

2000 pingviner. Polfarerne tok landeveien slik de liker, og melder om Magellan-pingvinene at ´De er søte´. Kolonien de så er på ca 2000 pingviner, og som kan bli opp til ca 75 cm høye, og veie drøyt fem kilo. (Stakkars, se opp for oppfetede skislugger med kamera...)

Nær truet art. Neida, vi tar det for gitt at våre damer farer fram med varsomhet. Dette har alle magellanpingvinturister all mulig grunn til å gjøre; denne søramerikanske arten nærmer seg visstnok status som truet. Den største trusselen er oljesøl - utenfor kysten av Argentina dreper dette flere titusentalls pingviner hvert eneste år.

Gull i ull. Hvis de er ferdige med pingviner for en stund, kan det jo hende at de Devold-sponsede damene leter etter gode historier i Punta Arenas. Fra slutten av 1800-tallet opplevde byen nemlig en skikkelig ´wool boom´, etter at myndighetene kjøpte 300 renrasede sauer fra Falklandsøyene. Alt ifølge Lonely Planet, som selvsagt har tråkket opp løyper i Antarktis og deromkring.

Fortsatt feting. Tid til slikt har de i hvert fall en dag til. Vi fikk siste oppdatering ca kl 20.30 norsk tid:  - Det blir ikke flyvning i dag heller. Neste oppdatering er i morgen 0630 og evt kl 10.00. Vi begynner å få kontroll på hvor de gode restaurantene er ..., melder Ine-Lill og Rita.

- Prognosene for avreise i morgen er dårlige. Det er mye vind - utenfor hotellvinduet er det sol, regn og vind samtidig, meldte Rita i går ettermiddag lokal tid.

Beredt på venting. - Nå starter den mentale oppgaven. Første mulighet er opprigning kl 6.30 i morgen tidlig. Hvis vi ikke hører noe, vil neste oppdatering være kl 10 osv, forklarer Rita.

47 skal flys. Når operatøren får ok i forhold til vær, er det om å gjøre å få de 47 passasjerene hentet på forskjellige hotellene, ut på flypassen, gjennom Securitas og om bord. Alt asap og innen 3 timer.

Amerikansk briefing. - I dag har vi vært på briefing. Det var i god amerikansk stil med mye prat og lite innhold. Vi lærte hvor utsatt tommelen er for forfrysning siden den står rett opp ved skigåing. Dette ble vist med bevegelse. Aldri har jeg holdt tommelen rett opp når jeg holder rundt staven og går på ski. Har du? spør Rita.

Vant til vinter. - Vi er ydmyke og skal være forsiktige. Men nordmenn har en fordel med at vi lærer allerede når vi er små å kjenne etter om vi fryser. Dessuten har vi vært ute en vinternatt før, påpeker Rita.

Fetingen fortsetter. Enn så lenge fortsetter jentene å spise godt, forteller Rita:  -Jeg føler snart det tyter avokado og ost ut gjennom ørene mine. I utgangspunktet er disse smørbrødene gode, men...

Kaos. All pakkingen har satt sitt preg på hotellrommet i Punta Arenas, og personalet har forlengst gitt opp å komme seg inn der for å rengjøre. - Men de har nok skjønt hva vi skal, tror Rita.

Krevende logistikk. Å planlegge mat og utstyr for to ulike turer, med noe utstyr hit og noe dit, reserveutstyr til Patriot Hills og reparasjonsutstyr er ingen lett oppgave. - Jeg gleder meg til å bli ferdig med denne slitsomme pakkingen, sier Ine-Lill.

Fett. Blant annet har hun og Rita kuttet 7 kg smør opp i passe porsjoner for å øke daglig kaloriinntak. - I går kjøpte vi 13 kg nøtter. Kan vi virkelig trenge så mye? tenkte jeg. Da gikk det opp for meg at vi skal ut på en lang tur..., forteller Rita.

Gradvis fetere. Selv om de har blitt litt matleie av all pakkingen, legger de på seg jevnt. - Vi skal bli tjukke, men samtidig må kroppen venne seg til å få i seg så mye fett, understreker Rita.

Trange bukser. Derfor legger de opp til en gradvis stigning i fettinntaket. Å dømme fra bildene går det ikke så verst -  legg merke til at Ine-Lill ikke får på seg sponsorbuksa lenger...

Pulserende! Damene har ikke har sett særlig annet enn butikker, men har fått et godt inntrykk av byen. - Den virker faktisk litt pulserende. Det pussige er at når du ser folk, forventer du at dette er et varmt sted. Men her er det kaldt året rundt; nå på sommeren er det 10-12 grader, opplyser Rita.

Testet panelet. Foruten kulde har byen også bydd på regn. Da satt Rita ute og testet sitt 6,75 W solpanel. - Det var en lykkeopplevelse! Alle her sier nemlig at vi minst må ha 12W panel, men i sol og regn lada panelet mitt så det suste, fastslår Rita.

Snart på vent. Alt utstyr og alle kalorier er snart på plass i poser, sekker og pulker. Mandag skal damene på briefing om Antarktis skikk & bruk eller polvettregler. Når de er klarert, er det bare å vente på flyet inn. Etter avtalen går det tirsdag, men kanskje tar de av allerede i morgen.

- Vi får gjøre byen en annen gang. Og alle byer er vel egentlig like, kommenterer Rita pr sms. Vi noterer dette utsagnet fra en av damene som er på vei til to måneder på ski i et landskap som er nesten totalt hvitt uansett hvor du snur deg...

Sydspissen nådd. Nå onsdag kveld har duoen akurat landet i Puntas Arenas, deres endestasjon på det søramerikanske kontinentet. De melder at alt er vel - ikke minst inkluderer det bagasjen som kom fram!

Sydligste ´storby´.Puntas Arena hevder for øvrig at den er verdens sørligste, men blir strengt tatt slått av Ushuaia i Argentina. Puntas Arenas vinner derimot konkurransen om størrelse; med drøye 120.000 innbyggere er den dobbelt så stor som konkurrenten.

Pulserende. Sydligst eller ikke, Punta Arenas ligger drøye 1400 km fra kysten av Antarktis. Ine-Lill og Rita må smøre seg med tålmodighet minst til mandag før de kan sette føttene på verdens kaldeste kontinent. De kan jo kanskje finne på andre ting enn å sove i en ´pulserende og moderne by´, om vi skal tro Wikipedia.

Unik kombinasjon. Friluftsaktiviteters Ine-Lill Hjelm Gabrielsen og Rita Glenne starter i dag reisen mot Antarktis og en kombinasjon ingen har gjort før deg: Først kontinentets høyeste topp Mt Vinson og deretter Sydpolen.

Uprøvd rute. Fra Mt Vinson skal duoen gå inn til Sydpolen langs ei rute ingen har prøvd før dem, og dermed potensielt ukjente utfordringer av både fysisk og psykisk art.

Selvforsynt. Ekspedisjonen legger opp til å klare seg uten etterforsyninger eller annen drahjelp som vindseil ol. På polfarerfagspråket kalles dette ´unassisted, unsupported´. Det betyr at de kommer gå ei lengre rute enn noen kvinner har gjort før dem på denne typen ekspedisjon.

Langtur. Heller ikke mange menn har gått så langt; ruta blir anslagsvis 1300 km. Ei av standardrutene til Sydpolen går fra Patriot Hills og teller 1076 km - ei annen og mye brukt rute er på ca 890 km. Langt nok til å bli polkjendis, men for kort for vår duo...

Først venting. Ruta fra Oslo går via Puntas Arenas i Chile, hvor damene må vente minst til mandag 19 før de flyr inn til Patriot Hills i Antarktis - og kanskje lenger, avhengig av været.

Elever venter ikke. Mens Ine-Lill og Rita kanskje må vente på ekspedisjonsvær, er Ine-Lills elever på Asker videregående skole i full gang med sine ekspedisjoner. Elevene planlegger alt fra Askers ´Seven Summits´ til å gå høydemetre tilsvarende Galdhøpiggen eller Asker rundt på natta.

Nettsiden www.thepoles.com er polfareres eget skattekammer av informasjon og nyheter om ville og ekstreme friluftsbragder i polare og andre ekstreme strøk.

Friluftsaktiviteters ekspedisjonsplaner vekker naturlig nok oppsikt i den leiren, og dameduoens planer blir behørig beskrevet her. Dessuten finner du fine bilder fra tidligere ekspedisjoner så vel som turer i vakker norsk natur.

Lyden av slit. Turgåere på Oslos vestkant både ser og hører dameduoen til stadighet. Tre bildekk hver lager godt med lyd på grusveiene oppover mot Ullevålseter i Nordmarka, akkompagnert av tiltagende pust og pes på vei opp bakkene.

Tørr is venter. Duoen har økter i terrenget også;  og dekkene både plasker og skvulper når de trasker over høstvåte myrer. På flatmark over halmstubber svisjer gummien og gir stor friksjon mot underlaget. Slike prøvelser er nok ikke mer enn fornavnet på hva den ekstremt tørre isen i Antarktis vil plage dem med.

Polinteresse. Spesielt på søndagsøktene vekker Ine-Lill og Rita oppsikt og interesse, og mange turgåere imponerer med solide kunnskaper om polarhistorien. Mange tips vanker også - og hvem vet hva som kan komme til nytte når de minst venter det!

Feteslit. Noen oppmuntrende tilrop er ikke å forakte når ambisjonene tilsier temmelig mange timer trening. Strabasene blir ikke lettere av at  de også gjør sitt beste for å bli fetere til polferden.. for det er viktig å ha noen ekstra kilo fett å tære på når kulda virkelig setter inn.

Ekstremkulde. Antarktis er verdens kaldeste, mest forblåste og øde kontinent. Da sier det seg nesten selv at den fryktløse duoen fra Aconcagua, Denali og andre kalde eventyr vil være der så lenge som mulig.

68 dager i Antarktis. Ine-Lill og Rita planlegger å reise inn til Antarktis ca 20 november, og blir der sannsynligvis til alle må ut 25 januar. Da stenger nemlig området for alle som ikke skal overvintre.

1300 km med pulk. På de 68 dagene satser de på å komme seg til toppen av Mt Vinson (4862 moh), og gå ca 1300 km derfra inn til Sydpolen langs ei rute ingen har prøvd før.

Lytter til erfarne polfolk. Som vanlig gjør damene alt selv, fra å planlegge rute til å fintelle kalorier. Samtidig lytter de til erfarne polfolk, og har fått gode tips fra travere som Sjur Mørdre og Liv Arnesen.

160 kg last. Mt Vinson til Sydpolen-ekspedisjonen hører til klassen 'unassisted, unsupported', og da kan de ikke få etterforsyning eller noe helst hjelp underveis. Dameduoen skal trekke med seg alt de trenger på vei inn til Sydpolen, og hver kommer til å ha 80 kilo fordelt på to pulker.

Mens vi venter på å høre mer om Ine-Lill og Ritas oppfeting, oppsoving, flyvær, venting og kanskje brakmøte med sivilisasjonen, anbefaler jeg å lese hva Østlandssendingen skriver om dem på sine nettsider.